Det skal ikke være enkelt å feile for tiden. Landets største aviser har for tiden gjort det klinkende klart, og snuser og graver i alle kriker og kroker for å henge ut folk og fe for å vise hvor grusomt og umenneskelige følgene av deres feil er. Det nyeste eksemplet på dette er tunnelskandalen, like før det var det LO-skandalen. Forskjellen mellom de to sakene, og det virker som dette irriterer media grenseløst, er at det ikke er en klar entitet å legge skylden på.
For meg startet dagen med reprise av Tabloid. Temaet var “Norske tunneler – er de trygge?” Programleder Jan Øyvind Helgesen har et knippe mennesker i sentrale posisjoner og veksler mellom dem med sitt enkle, ensidige spørsmål “Hvem har skylden?”. Og folket svarer med sitt beste politikksmil. Svaret forekommer vel egentlig aldri. Det nærmeste som kommer skyldlegging er fra samferdselsministerens representant, som mener at ulykken må ses i den store sammenheng, altså da tunnelene ble bygd. Da var det jo ikke de som satt i regjering, må forstås.
Min kommentar til saken er at skylden ligger godt spredt på mange aktører. Hele greia stinker av inkompetanse, i tillegg til presset som tydeligvis har vært fra økonomiske, politiske og tidsmessige rammer. Inkompetanse i flere hold med andre ord, hold som jeg ikke har noen mulighet til å identifisere.
Media derimot ønsker å identfisere. Finne de skyldige for så å skrive masse inngående om dem. Det gikk jo så greit i Valla-saken, de klarte jo nesten å fylle en hel avis med stoff om saken. Herlig, skittent stoff som nordmenn elsket og kjøpte i hopetall. Men det er tydelig at fingern har vært vanskelig å sette denne gangen. Og dette har de skyldige gjort seg godt bruk av.
Jeg skjønner dem. Hvem er det vel som har lyst til å få det fulle ansvaret for en skandale? Spesielt når man ser behandlingen Valla fikk under LO-skandalen. Media er ikke alltid så flinke til å skille mellom personlige og private sider av en person. Den ene er åpen for allmennheten, den andre bare for de innvidde. Den sistnevnte er den sårbare siden, den siden av oss som er enklest å tukle ved. Det er den siden media som hovedregel bør ha såpass respekt for at de holder seg unna. Det er ikke alltid lett for journalister, spesielt hvis de ser skandale og deilige salgstall i rekkevidde.
Moralen har blitt “Kan du komme deg unna skjærsilden, så hold deg unna.” Men er det slik vi vil ha det?
Mennesker feiler – det er en del av menneskets natur. Når vi feiler skal vi få lov til å ta ansvaret for og konsekvensene av det. På den måten kan man behandle saken i sin helhet og gjøre de tiltak som er nødvendig for at feilen ikke skal skje igjen. Massemedia er et godt medium for å formidle prosessen for ansvar og konsekvens, men denne gangen føler jeg at de har gjort feil ved å blande seg inn i denne prosessen, altså ikke bare formidle lenger.
Massemedia har brakt folkets stemme fram. Problemet med folkets stemme er at de er forbanna og har fått høre akkurat det de vil høre av massemedia. De er egentlig med på alt massemedia sier. Ergo bruker massemedia makten sin for alt hva den er verdt. Og den lynsjestemninga som har kommet ut av det har gitt et klart resultat: ingen vil ta på seg skylden.
Jeg har tidligere snakket om medias makt og ansvar. Jeg føler for å ta en debatt om hvilken rolle media skal spille i den norske offentlige arena. Skal de være en passiv tilskuer som formidler nyheter til publikum, eller skal de være mer aktive og blande seg inn i nyhetene og, ikke minst, blande publikum i hendelsesforløpet?
I ekte nordmannstil svarer jeg: Kanskje et kompromiss? Min mening er at media må kunne selv bestemme hvilken rolle de ønsker å spille i hver sak. Men i denne saken har de kjørt på for hardt og gått hodestups inn i en blindgate, noe som har forverret saken drastisk.
Hva mener du?