Tidligere har jeg fortalt om Fumigate, da de har vært på konserter i regi av Emergenzafestivalen, som er en musikk-konkurranse. Denne gang var turen kommet til Norgesfinalen, steget før den nordiske finalen i Sverige. Hadde de kommet så langt og vunnet den internasjonale finalen i Tyskland ville de hatt en platekontrakt, turnekontrakt i statene og instrumenter og teknisk utstyr. Som du skjønner vant de ikke denne omgangen. Men de kom på en tredjeplass, og Sven Johnsen fikk pris for beste gitarist. Med tanke på at de spilte mot 11 andre band som også har gått gjennom to omganger og hver slått ut 15 motstandere på veien dit, så er dette en fantastisk prestasjon.
For dem som ikke kjenner til bandet, så består det av fem karer fra Risør (vel, en er utenbysfra, men bor i Risør nå). Stein Tore Foss er vokalist, Werner J. Pedersen er bassist, Tage Backer Bjørklid er på trommer og Sven Johnsen og Eivind Hassel er gitarister. Sistnevnte er min bror, og det er pga ham jeg har fått interesse for musikken deres. De har spilt noen år nå, og hatt en rekke oppdrag fra konserter på den lokale puben til Raumarockfestivalen, som kanskje er det største de har vært med på. Det vil si, før norgesfinalen som var denne helga.
Med spente sinn og feststemte kropper dro en 30-40 folk fra Risør for å heie frem de energirike gutta, som i mange henseender føles som “vårt band”. Bandet hadde da også leid inn en buss for anledningen, og fiksa billige billetter slik at det ikke skulle være noen økonomiske hindrer for å være med. Mange benyttet seg altså av dette, og stemningen innover var upåklagelig. Det vil si, alle fikk seg en støkk da buss-sjåføren proklamerte høyt og tydelig at han ikke ville tillate selvbrakt alkohol på bussen. I nærmest unison rekke lød et vantro “HÆH?!” fra folket, og folk måtte belage seg på å legge igjen ølet, vinen, rusbrusen og spriten i bagasjerommet på bussen. Selv var jeg noe irritert, da jeg hadde kjøpt en kasse for anledningen.
De første fem minuttene var noe amper, men folk vennte seg snart til tanken og alle var enig om at det ikke var så dumt. Vi hadde jo blitt svartelistet av det forrige buss-selskapet som fraktet oss. Men sjåføren hadde et glimt i øyet da han skrudde på mikrofonen og begynte å tale. Først var det de sedvanelige prosedyrene, toalettet i midten, sett deg ned selv om du er gutt, osv. Men avslutningsvis kom han innom hva han kunne tilby for de tørste, nemlig boksøl fra Danmark! Folk jublet, og det tok ikke lange tiden før en skokk trengte seg forover for å slukke sine øltørste ganer. Da noen hadde klart å smugle inn smått selv, så ble turen virkelig en festreise. Det ble ikke noe mindre liv da sjåføren senere proklamerte at han også hadde noen tyrkershots til salgs.
Fire timer senere var vi vel fremme i storbyen, og folk steg noe ustø ut av bussen. Folk delte seg og minnet hverandre på at man måtte være på Betong kl. 8, da showet skulle starte. En liten shoppingtur rundt i byen senere, var vi vel fremme på Chateu Neuf, og hånden hadde plantet seg godt rundt et nytt glass med konsum. Senere ble rekken ytterligere forsterket av venner og kjente som kom, deriblant Karl Petter og hans treningskamerat Ivan. Ricardo, en kamerat fra Portugal som nå vil bosette seg i Norge, kom også litt senere, og fikk med seg Fumigate på scenen.
Som nummer to på scenen hadde Fumigate jobben med å virkelig sette fyr i publikum og rive de med seg. Det var mange oppmøtte som heiet på dem, men i forhold til hva mange andre band hadde med seg var det ikke nok. De trengte stemmene fra de ukjente, de måtte imponere, de måtte overbevise publikum om at de var verdt deres stemme. Og det klarte de. Ivan og Ricardo hadde aldri hørt bandet før, men Ivan, som er iherdig rockefan (samt selverklært musikkviter), ble raskt dratt med og digget dem hardt, som han selv ordla seg. Etterhvert ble også Ricardo feid med, og Karl var også imponert. Selv gjorde jeg det som jeg har sagt til meg selv jeg ikke må gjøre: jeg headbanga.
Men min kroppslige jammer kunne ikke måle seg med guffet som kom fra scenen. Riffene sprengte seg gjennom salen og fylte et hvert sinn med en salig blanding av sinne og melankolsk glede. Og da Stein Tore innledet Imagine You’re Dead med “dette her er en ekte kjærlighetsang folkens, finn din kjære og slå deg løs”, gikk lattermusklene i bevegelse og lightere ble sviet i takt med introen.
Etter økten var jeg gjennomsvett, glad og vill, og måtte ut for å trekke inn frisk luft. En ny øl tok form i hånden, og kvelden begynte å formane seg som en gledelig rekke av hendelser preget av smått seriøse debatter, generelt pisspreik og generelt moro. Da konsertene nærmet seg slutten begynte folk å stresse med å komme seg ned til bussen (for sjåføren hadde gitt klar beskjed om at han dro på slaget halv 3), og jeg ble raskt med i stresset. Jeg hørte senere at dommen hadde kommet like etterpå, og at Fumigate kunne pryde seg med tittelen som Norges tredje beste band. Iallefall blant nykommere.=)
Turen tilbake formanet seg som en kontrast mot turen inn. Folk var slitne etter en hel dag med fest, musikk, sol, drikke og godt selskap, og de fleste satt i sin stol og sov. Selv prøvde jeg å holde meg i live bakerst i bussen, hvor en liten gjeng holdt på med nachspiel, men jeg mistet etterhvert interessen og gikk for å finne min egen sete og sove i. Da bussen ankom Risør fikk jeg min første ubehagelige opplevelse. Den kassen med øl som jeg hadde plassert i bagasjerommet hadde blitt tatt av en annen tidligere på turen, og ble nå ansett som hans. Visstnok. På det tidspunktet var det forsåvidt likegreit, med tanke på at jeg ikke hadde lyst på en dråpe alkohol til, samt at jeg slapp å bære kassen hjem. Men jeg skal nok få tak i kassen til neste helg ja. Beware my wrath!