Dette er en sorgens dag. Jeg innrømmer at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle situasjonen, dette er noe jeg aldri kunne tenkt meg skulle skje her i Norge. Men kanskje det å skrive om det hjelper, om bare for å få samlet tankene. Kanskje det jeg skriver kan hjelpe andre med det samme.
Jeg er forbanna. Jeg er sorgfull. Jeg vandrer fra å være forrykt det ene øyeblikket til å kjenne tårene presse på det andre. Prøver å holde meg oppdatert på flere kanaler, NRK står på TV-en, sjekker nettavisene kontinuerlig, Twitter, Facebook, IRC…
Hva som skjedde i går er absurd. Jeg satt på jobb i Forskningsveien, over en halv mil fra R4, og jeg hørte smellet. Om trykkbølgen traff bygget er jeg usikker på, det blåste kraftig i går. Jeg trodde det var torden. Hadde det bare vært så vel…
Under ett minutt etter så jeg på IRC at folk lurte på hva smellet var. Alle i Oslo hadde kjent det. Etter et par minutter blir det lenket til søke-siden om Oslo på Twitter. Ordet bombe blir nevnt. Terror kommer raskt etter. Har Norge opplevd et terrorangrep? Twitter blir en kilde til raske oppdateringer om det som skjer. Når det første bildet fra stedet kommer ser jeg hvor ille det er. Bildene og videoene som kommer etter blir verre og verre.
Jeg blir usikker på om jeg skal ta trikken hjem. Eller tbanen. Skal jeg gå hjem? Er utrygg. Etter en times tid bestemmer jeg meg for å dra hjem, ta kollektiv. Ikke faen at terrorister skal bestemme mine valg. Går til trikken. Den blir utsatt gang på gang, og jeg bestemmer meg for å ta banen til Majorstua i stedet. Vel fremme ser jeg masse folk, mange med mobil til øret, men ellers ingenting som forteller meg at angrep skjedde for et par timer siden.
En kamerat av meg skal ha innflyttingsfest. Fandenivolden i meg vil ikke la meg stoppe. Jeg stikker innom Kiwi, kjøper øl og mat. Hører fra kassedamene “Har du hørt, en bombe har eksplodert i sentrum?”. Uvirkelig. Kommer i prat med karen foran meg i kø. Spørsmålene virker endeløse. Vi håper begge at spekulasjonene om dette ikke tar overhånd.
Kommer hjem, skrur på TV, og flipper mellom NRK og TV2. Henter den bærbare og logger meg på igjen. Vantroen flommer over meg. Etter en times tid leser jeg at det har skjedd noe på Utøya. Mann forkledd som politimann har gått amok og skyter rundt seg. HVA FAEN?!?
Innså ikke alvoret, det ser jeg nå. Trodde det bare var noen få uheldige som møtte sitt endelik. 91 er tallet. Til nå. Det kan bli flere…
Dro tidlig til innflyttingsfesten. Ville ikke være alene. Visste ikke hvordan jeg skulle håndtere dette. Gjorde det enkleste, drakk og menget meg med de andre på festen. I noen timer var man fri fra det tragiske. Vi vitser til og med. Nyhetene står på i bakgrunnen. På et tidspunkt slo vi over til en film. Fikk en melding fra en venninne, lurte på om jeg lever. Stakk ut for å snakke i telefonen. Spørsmålene virket utømmelige, spekulasjonene flommet fra oss begge. Når jeg kom inn igjen fikk jeg høre at gjerningsmannen er tatt.
Samtalen gikk over i hvordan man skal håndtere gjerningsmannen. Konsensusen var at når folk bedriver slike ikke-sivile handlinger, så fortjener de ingen sivil behandling. Landsforræder ble nevnt flere ganger. Jeg klarte ikke å ta del i samtalen, stakk hjem.
Å våkne opp i dag har vært en konfliktert opplevelse. Jeg visste hva som ventet på TV. Jeg følte ikke for å vite, men samtidig måtte vite. 84 drept på Utøya. 7 drept i bombeeksplosjonen. Til nå. Det kan bli flere…
Jeg er forbanna. Jeg er sorgfull. Men jeg er også full av håp. Folk samler seg om dette. Vil bekjempe terror med mer demokrati. Folk er åpne om sine følelser. Det hjelper. Men hele tiden har man i baktanken det fryktelige. Så mange har mistet livet sitt. Frarøvet dem i sin beste ungdom. På grunn av deres politiske meninger. Fordi de var på feil sted til feil tid. Det er så tungt at slik kan skje i Norge.
At det er en nordmann som står bak angrepet gjør saken enda mer uvirkelig. Ja, han er en landsforræder. Han fortjener den strengeste straff vi har i Norge. Men han skal ikke henrettes. Følelsene mine sier at han burde bli det, men fornuften og ideologien sier at vi ikke kan la en stat ta liv i fredstid. Noen vil argumentere at det han gjorde er en krigshandling. Føler at det er å billiggjøre konseptet. Men vil ikke ta den diskusjonen nå.
Nå gjenstår det å se om gårsdagens hendelser er forbundet. I skrivende stund er jeg blitt overbevist om at de er det. Helt ærlig så gjør det ingen forskjell for min del nå. Det skjedde. Folk døde. Dør…
Tiden fremover vil være sterkt preget av denne tragedien. Jeg har invitert til innflyttingsfest i dag, planlagt det i lang tid. Men det kommer ikke til å bli den festen jeg så for meg. Men jeg vil ha den likevel, om bare for å samle venner. For å være samlet på en dag som i dag, kunne snakke om det man tenker på. Jeg føler det er det mest riktige.
Tankene mine går til de berørte i denne saken. Jeg kommer til å tenne lys i kveld for å minnes de omkomne. Det føler jeg er det eneste riktige nå.