Dette er ikke en omtale, men snarere et utløp for frustrasjon over et aspekt av filmatiseringen av boka Den siste tempelridder. Har du ikke lest boka, anbefaler jeg deg å lese den før du leser videre her, for jeg kommer til å røpe plottet…
Det er en stund siden jeg leste Den siste tempelridder, og selv om den ikke var den beste boka jeg har lest, så har jeg anbefalt, og anbefaler fortsatt, boka til mine venner. Ikke overraskende, når en bok blir bestselger, så ble det en filmproduksjon av historien, med NBC i ryggen. Eller, for å være mer korrekt, en mini-tvserie i to deler. I kveld så jeg verket, og jeg må si meg dypt skuffet.
Det vil si, mesteparten gjennom filmatiseringen var jeg fornøyd. Det var noen gode scener. Skuespillerne overbeviste ikke akkurat, men de gjorde en grei nok jobb. Men slutten var en fadese uten like.
Har du ikke lest boka, eller er som meg og det er en stund siden man leste den, så la meg ta boka i korte trekk (fritt gjenfortalt fra wikipedia og hukommelse, så om det er noe feil får du beklage):
Gjenfortelling (skipp til neste overskrift om du ikke trenger oppsummeringen)
4 riddere kledd i klassisk tempelridderrustning angriper New York’s Metropolitan Museum of Art, på premieren til en utstilling med gjenstander utlånt av Vatikanet. Vår heltinne og arkeolog, Tess Chaykin, er på arrangementet og observerer at den ene ridderen bare tar et mystisk apparat, best beskrevet som et dekoderapparat, før de flykter og kommer seg unna.
(som en sidenote så har skaperne av tvserien bestemt seg for at Tess ikke bare observerer dette, men også tar av gårde etter den ene ridderen som stjeler et kors oppdaget av hennes kjære, avdøde far, i gallakjole og på hest, og egenhendig stopper den ene av raneren, som setter politiet i gang med å finne de resterende ridderne)
I jakten på ranerne møter vi vår helt, katolske og gudfryktige FBI-agent Sean Daley. Vi møter også William Vance, tidligere kollega av faren til Tess, som etter en tragisk ulykke mistet sin kone og eneste datter, reiste rundt i Europa hvor han fant et gammelt dokument fra tempelridderne. Det viser seg da at det mystiske apparatet trengs for å dekryptere innholdet, som vil vise til (gasp) Tempelriddernes store skatt!
Oppi dette plottet har vi utsendte fra Vatikanet som, uten Vatikanets viten (lagt vekt på i serien), prøver å stikke kjepper i hjulet for våre helter. Hvorfor? Fordi sannheten som vil komme frem av funnet av den store skatten vil være farlig for Kristendommen (som virkelig får en til å lure på hvor mye våre skumle menn tror på kirken de så grundig vil beskytte).
Legg til at Vance viser seg å være en av ridderne, nemlig han som spesifikt gikk etter dekoderen.
Et ganske greit plott.
Fast-track: Våre venner ender opp i Tyrkia, hvor de til slutt finner ut at Tempelriddernes skatt befinner seg på The Falcon, båten de brukte når de måtte flykte fra Muslimenes innvadering av Jerusalem (festlig at de blir benevnet som muslimer i serien forresten, og ikke som Ottomanere eller noe sånt).
Slutten av boka og filmen
Våre helter og bad guys møtes i et dramatisk sammenstøt på Middelhavet, under det som blir århundrets verste storm. Man prøver å få opp The Falcon, som sank under den forrige århundrets verste storm (nemlig flukten fra Jerusalem), men må gi slipp til havets vold. Tess og Sean blir skylt opp en gresk øy, og oppdaget av beboerne.
Tess våkner opp først, og finner Sean i koma. I jaktens løp har de blitt forelsket, og det tynger Tess at Sean ikke vil våkne. Stormen har kuttet alle forbindelser med omverdenen, så Tess bruker tiden til å lete etter rester av sammenstøtet, kanskje til og med The Falcon, som de jo fikk dratt litt opp fra bunnen av Middelhavet.
Og joda! Selvfølgelig finner ho deler av fronten til Falcon, hvor Tempelriddernes skatt befinner seg. Hun griper inn i fronten og finner en kiste, som inneholder en rekke sider.
Dette forteller boka
Sidene er på arameisk, og Tess klarer ikke å lese det. Hun gjemmer sidene i en stein på toppen av en klippe, og drar tilbake til Sean for å være med han når han våkner. Han våkner, og Tess tar han med til gjemmestedet og viser han dokumentene. Men så dukker Vance opp, som også har overlevd sammenstøtet på havet, og snapper til seg sidene.
Vance har sin teori om hva sidene inneholder, nemlig sannheten om Jesus. Teksten, mener han, viser at Jesus bare var en mann, en sønn av en snekker, og ikke Guds sønn. Det skjedde aldri noen jomfrufødsel, og ingen død på korset med etterfølgende oppstandelse.
Tess, som i boken ikke var spesiell kristen, har gjennom sitt forhold til Sean sett lyset, og hun drar paralleller til øybeboerne som fant henne og Sean, hvordan de som fromme og gode kristne tok dem imot og hjalp dem. Vance vil ødelegge deres livstro med teksten mener hun, og hun vil ikke at han skal åpenbare teksten for verden. Vance setter seg til motverge, og det blir slåsskamp, noe som ender med at Vance og sidene faller på utsiden av klippen. Vance faller til sin død, og sidene forsvinner med vinden. Det vil si utenom en side, som Sean får tak i. Men han kaster det til vinden, og moralen i boken virker til å være at menneskene har det bedre med løgnen om religionen, med alt det gode det bringer med seg (my ass), enn sannheten, som vil ødelegge alt og sende verden til helvete.
Som man kanskje skjønner, så er jeg ikke spesielt fornøyd med slutten, men det er kanskje grunnen til at jeg husker boken så godt, og anbefaler den fortsatt.
Dette forteller serien
Tess går opp på en klippe for å lese sidene. Hun kan arameisk, og begynner å lese teksten. Vance viser seg for henne, og tekstens innhold blir klart. Vance forteller også at han er den siste tempelridder, og at han vil fullføre deres oppgave med å få sannheten til folket. Men Tess setter spørsmål til tekstens validitet, mener at tempelridderne kan ha forfalsket teksten, og at verden ikke har godt av en slik tekst som bare vil spre tvil og ikke noe godt. Det blir knussel mellom Vance og Tess, og hun mister arkene utenfor klippen. Vance hopper vantro etter dem, men de er tapt for vinden, og han faller til sin død.
Ulykkelig over tapet av sin forhenværende venn og sidene, returnerer hun til Sean og forteller hva som har skjedd, hvorpå han mirakuløst våkner ut av komaen.
Og så bruker serien underkant av 10 min på å fortelle etterhistorien, hvor Sean og Tess ender opp lykkelig sammen.
Dette gjør meg frustrert
Som jeg allerede har nevnt er Tess tvilsom til teksten validitet. Men serieskaperne har også gjort sitt snitt til å snike inn et avsluttende tilbakeblikk som forteller sannheten om teksten, nemlig at det er en forfalskning! Teksten er bare et resultat av tempelriddernes bitterhet mot all elendigheten Kristendommen og religionskrigene har ført med seg.
Så sånn er det altså, at selv en skjønnliterær tekst som Den Siste Tempelridder ikke får holde hele plottet ved like i en filmatisering. Skaperne har valgt å tone ned det kontroversielle plottet, og jeg velger å tro det er for å tekkes deler av sine seere som er sterkt religiøse.
Dette er kanskje en fillesak å bli frustrert over, men for meg var usikkerheten om den oppdagede tekstens validitet, spørsmålet om hva det kunne hatt å si for dagens mennesker, en viktig del av gleden ved å lese historien.
Jeg trenger vel ikke å bemerke at bokens og seriens favør til Kristendommen også gjør meg litt frustrert, med det faktum at den nesten ukritisk fremstiller religion som den riktige veien å gå for lykke og godskap i verden. Men det er en annen diskusjon=)
Har du lest boka og/eller sett mini-serien?